Hare Krishna-mannen

Paa Lses campus staar det en mann med sykkel og trillevogn hver dag, og deler ut mat til studentene. Det er vegetarisk Hare Krishna-mat, og veldig godt (noen som har vaert paa Hare Krishna-restauranten paa Majorstua noen gang? Nam nam!). Koen er endeloes hver dag, men selv i bitende kulde er det verdt ventingen, og koen har ikke blitt en meter mindre selv om termometeret kryper stadig lenger ned mot null-merket her i London. Ris, groennsaker og et-eller-annet-mystisk han maa ha hatt oppi faar det til aa smake himmelsk. Kanskje er det rett og slett krydder. Eller evt smaken av gratis mat. Ikke vet jeg. Men det er en viss mulighet for at det er smaken av idealisme som er viktigste ingrediensen. Man kan vaere enig eller uenig i meningene til Hare Krishna-mannen - at dyr har samme verdi som mennesker, og at alle derfor boer vaere vegetarianere (naa skal jeg briefe litt med nyervervet kunnskap: John Locke ville definitivt vaert uenig i resonnementet til Hare Krishna-mannen). Men uansett hvor uenig man er i karma-filosofien: i den post-moderne relativismens tidsalder kan man liksom ikke unngaa aa beundre mannens engasjementet. Studentene staar ikke ute i kulda mer enn en liten stund. Hare Krishna-mannen staar der i flere timer. Han proever aa paavirke uten ekstreme virkemidler (som feks aa sprute blod paa skinnkaapene til damer som gaar forbi). Det eneste virkemidlet han bruker er en plakat med bilde av en som klemmer en bjoern, og slagordet "Don't eat my friend". Det er Hare Kristna-mannens stille revolusjon.

Heia Hare Krishna-mannen :)

Emilio

Her er en video av den veldig søte nevøen min som broder Helge har lagt ut på YouTube:

http://www.youtube.com/watch?v=F38WupqcaUY

Veeeldig søt :)

Lower Marsh

Den norske krona har visst gått i kjelleren. Før jeg dro var 1 pund verdt 9,8 norske kroner (rekordlavt ja, vet det). Den siste uka har den vært oppe i 11,3. Såvidt jeg skjønner er det en kombinasjon av lav oljepris og at sentralbanken har satt ned renta i Norge pluss pluss pluss. Kan skrive under på at det merkes på budsjettet her i London. Heldigvis koster kaffen på min stamkafé i London bare 1,2 pund. Det er en ganske kul kafé, hvor James har stått bak disken de siste to årene, seks dager i uka. På veggene henger kunst av Banksy, the street artist from London. Noen som vet hvem han er? Han har for tiden en gateutstilling i New York, av en "zoologisk hage" hvor alle dyrene er byttet ut med "levende pølser" og liknende moro. Det eneste dyret der er en (mekanisk) sjimpanse, som er hekta på såpeopera. Uansett - Banksy har mange morsomme bilder, og noen av dem henger på veggen i kafeen min i gata Lower Marsh, der James alltid står bak disken og sier "How are you? Everything alright, mate?" til alle gjestene. 95% er stamgjester. På den andre siden av gata driver broren hans butikk, og James løper over med kaffe til ham i ny og ne. Det virker i det hele tatt som alle butikkeierne i lave-brune-engelske-mursteinshus-gata er kompiser. Det er egentlig ganske koselig og trygt å forholde seg til når man bor alene i en stor og fremmed by som London.

Verden er ikke så farlig likevel

Gratulerer med dagen, Jeanette, Linda og Hilde! :)

Livet i London er fint. Klassen ikke så skummel lenger heller. Har blitt kjent med en indisk og en brasiliansk journalist, som det er veldig spennende å snakke med. Ellers har jeg joina LSE UN Society, http://www.lsesu-unsociety.uk.tc, som kort fortalt driver med det samme som IscoMUN gjorde (Model United Nations-konferansen som blant andre Magnus og jeg arrangerte sammen for et par år siden), bare i en mildt sagt litt større skala. Det er med andre ord studenter som møtes og leker FNs sikkerhetsråd. Jeg klarte heldigvis å la være å stille til valg i styret. Det hadde selvsagt "sett pent ut på cv'en", men det gjelder å se sine begrensninger. Tror jeg gjør lurt i å konsentrere meg om leselistene og samtidig prøve å ha et sosial liv. Det er krevende nok det! Har blitt kjent med en norsk jente som tar master i politisk teori, og en dansk jente som tar master i sosialpsykologi også. De er veldig søte begge to.

Torsdag hadde jeg min første presentasjon på engelsk, som slett ikke gikk så verst. "How do people die in contemporary warfare?". Var bare en fem minutters presentasjon, så rakk ikke bli nervøs og glemme alle engelske ord jeg kan før det hadde gått minst tre minutter. Om en ukes tid skal jeg ha presentasjon om liberalismen i politisk filosofi, og dens forhold til menneskerettigheter og rettigheter generelt. Det blir verre. Det holder nemlig ikke å presentere et sammendrag av ukas pensum. "Det ville jo være så latterlig enkelt", som foreleseren sa (lett for ham å si som har PhD i filosofi!!!). Neida, det skal være et sammenhengende, kritisk og selvstendig argument om liberalismen. Oppgaven min er å utfordre John Locke, John Rawls og resten av gjengen, med utgangspunkt i ett av følgende tre spørsmål: 1. Does a commitment to private property rights preclude the redistribution of wealth? 2. Is the sole job of the state to protect our rights? 3. Could or should Rawls's principles of justice be extended globally? Ja, det skulle vel være piece of cake? HJELP!!!

Deler av denne bloggen er som dere skjønner for spesielt interesserte. Jeg bare skriver i vei, og går ut ifra at de som synes jeg er for omstendelig bare hopper over uinteressante avsnitt. Nå er det tilbake til jussbøkene om forbudet mot bruk av makt i folkeretten. Det er ganske spennende, selv på en lørdag ettermiddag.

Jeg tror jeg har havnet på feil klode...

... hvor kommer alle streberne fra?

Det kryr av dem i klassen, på forelesninger og seminarer. Folk som vil opp og fram, som er mer enn villige til å bruke albuene på veien, himler med øynene over alle andres argumenter, og usjenert ramser opp hva det er ved deres person som gjør deres meninger bedre enn de andres (ja, det var amerikanerne). Man mistenker dem for å med gledel ville selge både bestemoren og søsknene sine for den rette jobben i FN. Gubban dala. Var gjør jeg her?

Menneskerettigheter, sa du?

Selvsagt finnes det unntak. Det er dem jeg nå leter etter, med lys og lykte. Jeg vet at de er der, et eller annet sted, og at de i likhet med meg ser febrilsk etter litt ydmykhet. Jeg prøver å finne noen som ikke vil bli generalsekretær i FN eller liknende. Hello, anyone? 

Hallo...?

Stabelen med uleste bøker og artikler vokser på pulten, men jeg har et våpen som gjør det mulig å fremdeles ha trua. Hvis dette går bra skal jeg sende takkekort og blomster til hun som ledet studieteknikkurset. Heldigvis har LSE ett i uka, pluss at de setter opp masse foredrag om studierelatert stress, psykiske problemer knyttet til det å skrive masteroppgave, "hvordan bekjempe perfeksjonisme" og så videre. Og gratis psykolog for den som måtte trenge det. Trenger ikke engang være studierelaterte problemer. Ikke verst! Samtidig er det selvsagt litt foruroligende at skolen åpenbart regner med at en psykolog i beredskap er helt nødvendig.

Nuvel. Litt tidlig å bukke under ennå.

Imorgen kommer Magnus på besøk :-)