Hare Krishna-mannen

Paa Lses campus staar det en mann med sykkel og trillevogn hver dag, og deler ut mat til studentene. Det er vegetarisk Hare Krishna-mat, og veldig godt (noen som har vaert paa Hare Krishna-restauranten paa Majorstua noen gang? Nam nam!). Koen er endeloes hver dag, men selv i bitende kulde er det verdt ventingen, og koen har ikke blitt en meter mindre selv om termometeret kryper stadig lenger ned mot null-merket her i London. Ris, groennsaker og et-eller-annet-mystisk han maa ha hatt oppi faar det til aa smake himmelsk. Kanskje er det rett og slett krydder. Eller evt smaken av gratis mat. Ikke vet jeg. Men det er en viss mulighet for at det er smaken av idealisme som er viktigste ingrediensen. Man kan vaere enig eller uenig i meningene til Hare Krishna-mannen - at dyr har samme verdi som mennesker, og at alle derfor boer vaere vegetarianere (naa skal jeg briefe litt med nyervervet kunnskap: John Locke ville definitivt vaert uenig i resonnementet til Hare Krishna-mannen). Men uansett hvor uenig man er i karma-filosofien: i den post-moderne relativismens tidsalder kan man liksom ikke unngaa aa beundre mannens engasjementet. Studentene staar ikke ute i kulda mer enn en liten stund. Hare Krishna-mannen staar der i flere timer. Han proever aa paavirke uten ekstreme virkemidler (som feks aa sprute blod paa skinnkaapene til damer som gaar forbi). Det eneste virkemidlet han bruker er en plakat med bilde av en som klemmer en bjoern, og slagordet "Don't eat my friend". Det er Hare Kristna-mannens stille revolusjon.

Heia Hare Krishna-mannen :)